Significations et usages de forsett

Forsett er et juridisk begrep som beskriver den skyldformen som foreligger når den som utfører en handling gjør det bevisst.

Det skilles mellom tre hovedformer for forsett: hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett. Hensiktsforsett (dolus directus) foreligger der hvor følgen av handlingen var tilsiktet. Det klassiske eksempelet er at man skyter for å drepe, og lykkes. Sannsynlighetsforsett (dolus indirectus) foreligger der resultatet ikke var en tilsiktet følge av handlingen, men hvor gjerningsmannen holdt den for å være overveiende sannsynlig, det vil si mer sannsynlig enn at den ikke ville inntreffe. Et eksempel er en pyroman som tenner på en boligblokk fordi han får et «kick» av å oppleve ilden. Selv om han i og for seg håper at alle i bygget overlever har han utvist forsett dersom han ser det som mest sannsynlig at noen vil omkomme.

Eventualitetsforsett (dolus eventualis) foreligger der hvor gjerningsmannen holder følgen mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre. Dette er den positive innvilgelsesteori. Det kan også foreligge om gjerningspersonen, hvis han hadde regnet det som overveiende sannsynlig at følgen ville inntre, likevel ville foretatt handlingen. Dette kalles hypotetisk forsett.

Eventualitetsforsett skiller seg fra bevisst uaktsomhet ved at sistnevnte dreier seg om å ta en risiko, men håpe at utfallet er godt, mens førstnevnte dreier seg om å ville gjennomføre handlingen uansett om følgen skulle inntre. Et praktisk eksempel er ved narkotikasmugling, der en person blir bedt om å smugle en pakke fra et land til et annet. Han vet ikke hva pakken inneholder, men bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen selv om den skulle inneholde for eksempel heroin, uten å gjøre seg opp noen mening om sannsynligheten for dette. Dersom det viser seg at pakken virkelig inneholder heroin har gjerningspersonen utvist forsett.

Vilkårene for å legge til grunn at det foreligger forsett i form av dolus eventualis, er i Høyesteretts kjennelse Rt. 2004 side 1769 avsnitt 11 sammenfattet slik: «Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett i form av dolus eventualis at det forhold som forsettet skal dekke, for gjerningspersonen fremstilte seg som mulig, og at vedkommende likevel valgte å handle. Det kreves i tillegg en positiv innvilgelse av dette momentet. Lagmannsretten måtte således ved sin straffutmåling finne det bevist at A bevisst hadde tatt det standpunkt at hun ville medvirke selv om det var en så betydelig mengde heroin – her er det tale om inntil 194 gram – som skulle kjøpes/oppbevares. Denne positive innvilgelse, som riktignok inneholder et hypotetisk element, skiller – i det nedre grenseområdet – forsettet fra den bevisste uaktsomhet.»

Forsett har størst betydning innen strafferetten fordi det i de fleste land i utgangspunktet er den skyldgraden som kreves for å ilegge straff. I Norge er dette slått fast i straffeloven § 40.^[1] I erstatningsretten er begrepet mindre interessant, fordi det i de fleste rettssystem er tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet for å konstatere erstatningsansvar.

Hvilke grader av forsett som rettslig sett oppfyller forsettskravet varierer fra land til land. Det kan også variere mellom ulike typer overtredelser. I norsk rett kreves det minimum eventualitetsforsett i form av den positive innvilgelsesteori.^[2] Hypotetisk forsett faller utenfor.^[3]

  Referanser